Fortelleren Meredith, en dedikert sykepleier, tok et siste farvel med sin bestemor Cassandra. Rundt henne sto en flokk fremmedgjorte og gribbeaktige slektninger, som kun hadde møtt opp i håp om en saftig arv. Cassandra hadde vært en kvinne av betydelige midler, men med en kompromissløs filosofi: Alle måtte smi sin egen lykke. Hun ga aldri bort penger gratis, selv om hun sørget for at alle fikk en utdannelse. De siste seks månedene av Cassandras liv hadde Meredith bodd hos henne for å pleie henne – en fysisk og økonomisk kraftanstrengelse hun bar alene, uten økonomisk drahjelp fra bestemoren. Denne uforbeholdne lojaliteten skilte henne fra resten av familien, som ikke nølte med å se ned på sykepleierkarrieren hennes og avfeie henne totalt under skifterettens samling.
Familien samlet seg i Cassandras hjem, der advokaten, Mr. Johnson, slapp en verbal bombe: Ingen ville arve så mye som en krone. De grådige slektningene eksploderte i et raseri av vantro og stemplet Cassandra som en «gammel heks». Konflikten nådde kokepunktet da Cassandras hund, Berta, begynte å bjeffe. Merediths mor og onkel Jack foreslo da kaldhjertet å avlive hunden, siden hun var gammel og til overs. Drevet av kjærlighet til Berta og avsky for familiens grusomhet, valgte Meredith å ta til seg hunden – vel vitende om at leiekontrakten hennes forbød kjæledyr og at dette ville medføre ekstra kostnader. Hun arvet i praksis ingenting annet enn en utgift og en trofast venn.
Etter at Mr. Johnson hadde tvunget den rasende flokken ut av huset, kjørte Meredith Berta hjem til leiligheten sin. Kort tid etter dukket moren opp, kokende av sinne, og anklaget Meredith for å ha arvet alt i hemmelighet. Meredith sto på sitt: Hun hadde kun fått Berta, noe moren nektet å tro på. Da Meredith senere satt og trøstet hunden, la hun merke til noe på halsbåndet – en inngravert adresse, tallet 153 og en liten, skjult nøkkel gjemt i et anheng. Sporene ledet henne til en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen.
I boksen fant Meredith en mappe merket «Til Meredith». Den inneholdt en hilsen fra bestemoren og det offisielle testamentet. Cassandras brev avslørte planen bak det hele: Formuen var knyttet til én betingelse – at man fant «et menneske med et rent hjerte» som ville ta vare på Berta. Cassandra hadde vært sikker på at dette mennesket var Meredith. Før hun rakk å ta innover seg at hun var enearving, dukket moren og onkel Jack opp. De hadde hyret en privatdetektiv for å skygge henne og krevde nå å få se dokumentene. Mr. Johnson ankom i det samme, varslet av en sensor i boksen, og bekreftet at arven rettmessig tilhørte Meredith. Hun hadde valgt Berta ut fra lojalitet, ikke grådighet.
Mr. Johnson avviste kontant alle videre krav fra slektningene og understreket at Cassandra ønsket at verdiene skulle tilfalle et godt menneske som ville bruke dem til gode formål. Meredith tok imot arven med en dyp forståelse for bestemors visdom. Hun meddelte advokaten at hun planla å donere en betydelig del av pengene til sykehuset der hun jobbet. Denne siste uselviske handlingen ble det endelige beviset på at Cassandras tillit til Meredith var velbegrunnet, og sikret at arven fremmet godhet og troskap fremfor familiens bunnløse begjær.